Model Context Protocol (MCP)
Hva er MCP?
Model Context Protocol (MCP) er en åpen standard for å koble nye verktøy på agenten din. En MCP-server er et lite program som tilbyr verktøy, for eksempel «søk i Jira», «les fra databasen» eller «send en melding på Slack». Kobler du serveren til agenten, dukker verktøyene opp i verktøykassen dens.
For agenten er det ingen forskjell: verktøyene beskrives i konteksten og velges på samme måte som alle andre. Det du lærte på forrige side gjelder fullt ut, MCP utvider bare kassen.
Hvorfor trengs en standard?
Før MCP måtte hver kobling mellom assistent og system bygges spesielt: ett GitHub-verktøy for hvert eneste KI-verktøy, ett databaseverktøy per plattform. Med en felles protokoll bygges verktøyet én gang, som en MCP-server, og virker i alle agenter som snakker protokollen.

Resultatet er et økosystem av ferdige servere: GitHub, Slack, databaser, skytjenester og interne systemer. Trenger agenten din tilgang til noe, finnes det ofte en server allerede, og hvis ikke kan dere bygge en som alle team i kommunen kan gjenbruke.
Hvordan bruker du MCP?
I praksis kobler du servere til verktøyet ditt gjennom konfigurasjon. I Claude Code legger du serveren inn med claude mcp add, og verktøyene er tilgjengelige i neste økt. Se Anthropics MCP-dokumentasjon for hvordan dette gjøres konkret.
Husk at hver server du kobler til utvider hva agenten kan gjøre og hvilke data den når. En server har ofte egne tilganger, som API-nøkler og databasetilkoblinger, og agenten handler med disse tilgangene. Samme regel som for alle verktøy: bruk servere du stoler på, og gi kun tilgangen som trengs for å løse oppgaven. Husk også at det serverne returnerer blir en del av konteksten, og dermed en mulig vei inn for prompt injection, som neste side handler om.
Hva er MCP?
Hvilket problem løser en felles protokoll?
Hva bør du tenke på før du kobler en ny MCP-server til agenten din?